Dikt - Ordsølv
Ho vil vere som bølgjene
ho vil vere som bølgjene
lage sin eigen symfoni
ein konsert av brusande, boblande, drypande tonar
danse fritt mellom steinar og berg, roe ned og stilne
før ho let seg føre med i neste sats
ikkje gi opp om ho hamnar i bakevja
og om malstraumen pressar ho ned
vil ho trekkje seg roleg tilbake
samle krefter
før ho fossar fram i crescendo
Ord
Eg drøymer om å få velgje orda sjølv
Eg vil ikkje ha dei som
Fortel om vondskap, naud og feil bruk av makt
Eg vil ikkje ha orda som skildrar urettferd, svik,
svolt og misbruk
Dei som brutalt fortel deg om det som skjer
Der ute
Eg vil ha orda som
Løyser opp knutar i brystet, varmar hjartet og
Let lungene fylle seg med rein, frisk luft
Eg vil ha orda som elskar, er glad i, held av
Som forstår , støttar og er til stades
Det er desse eg treng
For å tole
at dei andre orda stadig vert fleire, skarpare,
mørkare og blodigare
Eg treng fleire
ord som gir håp
Kroppens flukt
Øynene lukker seg og jeg er vektløs
flyter behagelig på toppen av en sky
Den som kunne rømme fra alt, flyte med
jeg kan det, heldige meg
Aner jeg fare
Forsvinner jeg stille
Kroppen blir vektløs og jeg er på et
Behagelig sted
Smertene er der ikke mer
Jeg vet,
Det er ikke det beste å gjøre
Jeg er voksen, kan ikke rømme hver gang jeg blir redd
Flykte fra ubehag, sannhet, skam, smerter og minner
om noe som aldri skulle skjedd
Jeg må vel få unne meg
noen minutter på en sky i ny og ne?
Ikke helt slik du som voksen skal takle livet sies det
Det er uansett gammelt det du flykter fra
Det er ikke mer
Jeg nikker og er enig mens kroppen gjenopplever det gamle, det som ikke er der mer
Men som kroppen sitter fast i
Og husker i detalj
Jeg må slutte å flykte, må være i det, møte det
Jeg ser skyen seile forbi, lar den passere sammen med tristheten fordi jeg ikke kan bli med
Jeg må bli igjen her
Sammen med den voksne, for jeg må tåle det nå
det barnet ikke tålte, det barnet flyktet fra
Det tåler jeg nå sier de
Jeg hører og det gir mening
Men jeg vil ikke tåle det, vil ikke vite, vil ikke føle, vil ikke se, bildene som dukker opp
Smerten jeg bærer er fortsatt her
venter på at jeg skal møte den
tåle det som er sant
Uten bedøvende tåkedis
Så jeg blir, jeg ser, jeg kjenner alt
Jeg lengter etter skyen
men lar den passere
jeg er her
Fjorden
Eg ser ut på fjorden
Den ligg heilt i ro
I går kom vinden innover og
laga kvite toppar der ute
I morgon vil tunge
regndråpar
bryte vasskorpa og skape tusenvis av små
flodbølger
Men no
No ligg fjorden heilt stille
Sorg
Sorga er trykket i brystet
Pusten som ikkje heilt slepp til
roppen som ber uendeleg
Tungt
Sorga er eit flyktig smil over det som var
før ein kjem på at det aldri meir blir
Sorga er vegen vidare
Utan
Sorga er fjellet, skogen og fjorden
Der alt er nært
Det som var