Jeg har troen på balanse

For meg kom den store endringen da jeg klarte å se bakover med åpne øyne. Ta inn sannheten som hele tiden har vært der, men som jeg har gjort alt jeg kunne for å ikke se.

For å klare det måtte jeg være forankret i en annen sannhet. Den jeg kunne gå til når det tunge ble for tungt og det mørke ble for mørkt.

Vissheten om at jeg over tid hadde klart å finne denne balansen gjorde at jeg klarte å gå hele veien inn i det mørke og det vonde.

For å klare det måtte det også finnes et håp om at ting kunne bli bra. Og først når det håpet ble tent klarte jeg å slutte å klamre meg fast. Turte å slippe taket og gå de metrene bakover helt alene, se det jeg måtte se helt alene. Med tillit, trygghet og håp om at det ville utgjøre en forskjell. For jeg var sliten av å lide. Jeg var sliten av å sitte fast i den lidelsen som PTSD er. Det er en traumelidelse. Og jeg var sliten og lei av lidelse. Jeg ville ha håp, optimisme, tro på det gode og jeg ville også ha tilgang til alt det andre som var blitt fratatt meg. Fargene. En gang skjedde det noe som tvang meg inn i en nummen tilværelse. Å leve livet fullt og helt uten begrensinger er et behov vi alle bærer på tror jeg. Over lang tid vokste det sakte frem en aksept om at det er mitt eget ansvar hvordan jeg har det. Jeg kunne sitte fast eller jeg kunne gjøre jobben.

På en måte så har det ikke blitt bedre. På en annen måte er alt forandret. Jeg skal prøve å forklare. Nå vi lider så vil vi at lidelsen skal gå bort. Vi vil flykte fra den. Vi vil iallfall ikke gå den i møte. Og her er nøkkelen til det hele. Lidelsen skal ikke bort. Den skal anerkjennes, aksepteres som en del av den vi er. På samme måte som vi vil beholde minnene om det som er bra, så må vi romme de vonde erfaringene i oss. Vi kan ikke late som de ikke har skjedd. Det er ikke det som er å gå videre.

«Jeg har lagt det bak meg. Jeg ser framover nå».

Hvor mange sier ikke det. Jeg har brukt mange år i terapi på å forstå at jeg kan ikke det. Jeg må ta med meg det grusomme. Det jeg ikke vil vite noe om. Jeg må bære det med meg på reisen videre. Fremover. Først da jeg aksepterte det fikk jeg håp- først da forsto jeg hva balanse betyr for meg. Fordi jeg har en historie jeg er tro mot og må bære på, så trenger jeg den motvekten. Jeg fortjener å tenke at jeg fortjener. Jeg fortjener å tenke at jeg kan prioritere det som er viktig. Og akkurat nå vet jeg hva som er viktig for meg. Det er å ta meg selv på alvor. Lytte. Unne. Ha empati med. Og ikke minst være ærlig. Hva vil jeg. Hvor vil jeg. Hvem gjør jeg det for. Hvem skal jeg bevise noe for.

MEG.

Og når jeg gjør alt dette for meg. Så gjør jeg det også for de som er rundt meg.

Jeg skriver ikke bare for de med en traumelidelse. Jeg skriver for alle.

For alle bærer på sine sår. Alle prøver å flykte fra det som var vondt. Små ting, store ting. Plukk de opp. Legg de et sted i hjertet ditt, gi de litt kjærlighet. Og bær de med deg videre med litt ekstra omsorg.