Spania, ferie og litt grubling....

22.05.2026

(Et grovutkast til Instagram-innlegg).

Har jeg sagt alt jeg har å si?

Det ble så stille. Ingen ord som måtte ut, hverken som dikt eller lengre tekster.

Jeg tror jeg trengte å stoppe opp litt for å finne ut hvor jeg er.

Akkurat nå er jeg i leiligheten vår i Spania, jeg og mannen tar sommerferien tidlig som vanlig. Eller det vil si mannen gjør det, og jeg blir med. Jeg har aldri ferie eller alltid ferie. Det kommer an på hvordan man ser på det. Og akkurat det har jeg sagt så mye om at det har jeg ikke tenkt å si noe om i denne teksten.

Det jeg prøver å finne ut er hvem jeg er nå når jeg skal finne en vei videre på mine egne premisser. Jeg må finne ut om hva som pusher meg fremover. Er det bare en ny variant av «flink pike» eller er det noe annet som driver meg denne gangen.

Jeg føler at jeg skriver på nok en tekst som jeg aldri vil poste. Jeg har nemlig blitt veldig bevisst på ar jeg kan ikke skrive slik eller slik... og det stopper meg.

Egentlig tenkte jeg at jeg skulle skrive en ny presentasjon av meg selv, jeg har nemlig bikket 800 følgere på instagram og det synes jeg er stort. Selv om det egentlig ikke betyr noe. Det som betyr noe, er de 40-50 som faktisk leser. De er de aller viktigste.

Så hvis jeg skal begynne så børe jeg absolutt slå om til nynorsk for det har jeg sagt jeg skal gjøre.....

Eg er 50 år, gift og mor til tre jenter i 20-åra. Eg må legge til at dei to siste er tvillingar. Det vil eg faktisk understreke for det er noko eg er stolt av. Ikkje det at egget delte seg tidleg og det blei til to identiske embryo, det var det naturen som fiksa, men det at denne kroppen produserte og bar fram to på ein gong, og deretter sette dei til verda med to minutts mellomrom. At eg ikkje klarte å kome meg ut av senga etter fødselen, eg blei faktisk verande i senga eg fødde dei i i over en veke og ingen på sjukehuset kunne seie meg om eg ville klare å gå igjen. Bekkenet mitt har vore vondt sidan. At eg aldri fekk oppfølgjing frå det offentlege. Det var uansett verd det. Og eg er takknemlig for at det var eg sjølv som tok støyten, dei to små var friske og fine.

Men historia mi er at eg har levd eit liv med smerte. Er eg bitter? Ja eg er nok det. Litt.

Kvifor vil eg studere Folkehelse og samhandling?

Fordi det er her eg meiner svaret ligg. I ordet Samhandling.

Eg trur at vi har mista ein del av landsbyen. At vi har mista nabokjerringa som følgde med, ho som i det stille trakk i trådane om ho såg nokon ha det vanskeleg. Eg trur dessverre ikkje dette er naturleg lenger i dagens samfunn og derfor treng vi dette satt i system. Det er dette som er forebyggande folkehelse. Samhandling.

Når i livet kunne eg hatt nytte av eit samhandlande offentleg tilbod?

-              Då eg som barn hadde kroniske smerter.

-              Då eg sleit med angst og depresjon i studietida, men sidan eg ikkje hadde ord for noko av dette (eg sa at eg var svimmel, at det var vanskelig å puste, at eg «sleit med å motivere meg»), og legen eg gjekk til sa at eg var heilt frisk, så humpa eg vidare gjennom livet.

-              Då eg gjekk sjukmeld gjennom to svangerskap på grunn av kvalme, oppkast og bekkensmerter. Eg hadde framleis ingen ord for angsten og uroa eg bar på. Eg var «frisk».

-              Då eg fødde tvillingar og bekkenet blei så skada at det var uvisst om eg ville klare å gå igjen. Eg spurte, men fekk ikkje hjelp for babyane og eg var jo var friske.

-              Tida då eg gjekk heime med fødselsdepresjon og bekkensmerter, nyfødde tvillingar og ein toåring.

-              Tida då alt dette henta meg inn samtidig som eg hadde tenåringar som trong meg i sine kriser.

-              Tida etter at eg blei ufør og trengte hjelp til å stable meg på beina igjen. For eg fekk det ikke då heller.

Men eg FANN det. Over fleire år fann eg mitt eige samhandlande helsetilbod. Sakte (det er lange ventetider) sette eg saman mitt eige handplukka «team» beståande av fastlege, psykolog, psykomotorisk fysioterapeut som er spesialist i kvinnehelse, yogatrener, nevrorefleksolog, kiropraktor, rosenterapeut, diettar, mediyoga-kurs +++. Ein tidkrevjande og svært dyr jobb som har kosta både samfunnet og meg.

Eg veit at eg har vore heldig. For eg har fått tid og ro på å bli «heil». Eg har fått utruleg god hjelp til å kome meg gjennom det eg har opplevd, og kan no sjå framover med den kapasiteten som er att. Det som bekymrar meg er kor tilfeldig mi eiga behandling har vore. Det er ikkje systemet som har samhandla. Det har vore meg som har leita. Og eg trur det er svært mange som er ute og leitar i dag. Kvinner (og menn) som snur alle steinar for å finne ut kva som skal til for å halde seg i arbeid, kome seg tilbake til arbeid og ikkje minst ha noko ein kan kalle livskvalitet.

Vi går alle gjennom ulike livsfaser som vi skal eller bør vere rusta for å klare aleine. Men kanskje har det aldri vore meininga? Kanskje er det meininga at vi skal klare det i fellesskap, i «landsbyen». At det som skjer i samfunnet no med stadig fleire «utbrente» eller langtidssjukmelde er eit resultat av at alle er overletne til seg sjølve, at det å be om hjelp er eit teikn på at du ikkje «meistrar livet»?

Det viktigaste eg nokon gong har gjort var å be om hjelp. Eg gjorde det berre altfor, altfor seint. Eller eg ba om hjelp, det tok berre fleire tiår å få den.