MADRID-MALAGA

INTERRAIL

SPANIA

04.06.2025

SISTE ETAPPE

Jeg kom frem til Madrid sent tirsdag kveld etter en fem timers togtur fra San Sebastian. Hadde funnet meg et hotell nær stasjonen og ble veldig overrasket da jeg låste meg inn i en stor suite. Da forsto jeg hva resepsjonisten mente med «you are very late so you get a special room». Jeg sov godt og våknet til denne utsikten.

Det var det overblikket jeg fikk av Madrid, siden oppholdet her var kort. Jeg droppet en fristende taxitur og fant frem til hurtigtog-stasjonen gjennom metroen i Madrid, fikk lagret bagasjen og rakk en tur innom Museo Nacional Centro de Arte Reina Sofia. Siden jeg ikke hadde så god tid, valgte jeg å se noen få Pablo Picasso malerier. Spesielt Guernica og WeepingWomans Head with handkerchief, og bakgrunnen for maleriene, gjorde inntrykk.

Jeg fikk også sett noen malerier av Salvador Dali. Museet var stort og jeg hadde bare en liten time, men jeg er veldig glad jeg hadde energi nok til å ta turen, det hadde vært så mye lettere å bare sette seg på en fortauskafe.

Så var soloreisen min over. På stasjonen i Malaga ble jeg møtt av Synne-jenta mi og nå venter to-tre uker med familien i La Cala de Mijas.

Dette har vært en veldig tankevekkende erfaring. Jeg har grublet, tenkt og utforsket underveis. Tanker om fortid, nåtid og fremtid har fått oppmerksomheten min. Konklusjonene mine vil nok komme som små drypp her inne fremover, og jeg vil også lage meg en litt større oppsummering som jeg vil dele med dere, om den indre reisen. Jeg trenger å lande litt først tror jeg. Men det jeg først og fremst vil er å anbefale alle å gi soloreising et forsøk. Og husk, jeg dro ikke rett på interrail, jeg begynte med en biltur i Norge ;)

Jeg valgte å reise til tross for alle plagene mine, men det har ikke vært uansvarlig. Jeg brukte tiden før avreise godt. Fant ut hvordan jeg kunne gjøre det beste ut av en irritabel og betent tarm, kronisk migrene, skranglete bekken og et veldig svingende energinivå, og har hele tiden tilpasset det. Nettopp det at jeg bare har hatt meg selv og denne kroppen å ta hensyn til har gjort at jeg har klart det.

Slik formen er nå så hadde ikke klart å gjennomføre denne reisen sammen med noen. Det er rart å innse det, men slik er det. Om det har vært ensomt? Jeg har ikke følt meg alene et sekund. Men så har jeg hatt med meg en heiagjeng hele veien. Tusen takk til dere!