REISEKLAR

20.05.2025  BERGEN, NORGE

Da jeg skrev inn datoen for dette innlegget gikk det opp for meg at vi har 21 års bryllupsdag i dag. Vi er ikke så flinke å feire slike dager, men vi måtte slå det opp: Turkisbryllup. Vi markerer det med litt nye blomster i hagen. Vi har ønsket oss lavendel begge to.

Imorgen reiser jeg altså. For første gang skal jeg gjøre noe helt for meg selv. Uten mann og barn. Er veldig takknemlig for at de heier på meg og unner meg denne reisen.

Tidligere i år fikk jeg lagt noen viktige brikker i mitt livs puslespill. Jeg fant styrken jeg trengte for å komme meg videre, og endelig turte jeg å dele skrivedrømmen min med flere. Ordsølv ble til. Jeg oppdaget også at jeg plutselig var mer åpen for det som måtte komme og grep sjanser som jeg tidligere bare ville latt passere. Da det dukket det opp en invitasjon til et kurs, kjente jeg med hele meg at ja, dette ville jeg. Kurset var et kombinert skrive- og kunsthistorie-kurs i Paris som holdes av damene bak to av podkastene jeg lytter til jevnlig. Kunsthistorier av Kristine Hardeberg og Nina i Jørgen og Nina prater om manus. Gleder meg vilt.

Jeg har drømt lenge om å legge ut på en reise helt alene og da jeg var påmeldt dette kurset og jeg satte meg med kalenderen for å planlegge familieferie senere på sommeren slo det meg at jeg kunne kombinere alt dette. Tid har jeg jo. Men ville jeg klare det? Jeg er syk med mange sammensatte plager, kunne jeg klare å reise med alt dette med meg på lasset?

For å få mest mulig ut av kurset i Paris ville jeg ha en plan for neste skritt videre. Men så var det det med planlegging da. Løsningen kom da en venninne foreslo at jeg kunne spørre ChatGPT om råd angående en matrett. Så nå har jeg fått meg en ny venn. Han har hjulpet meg å finne en by basert på de ønskene jeg har hatt. Interrail-billetten er kjøpt inn og jeg har bestilt togreise og overnatting. Nå kan jeg slappe av og fokusere på kurset og fem spennende dager i Paris.

Siden sekken nå er fullstappet og klar, alt er bestilt og jeg sitter helt tom for energi i sofaen med et forhåpentligvis kortvarig migreneanfall, har jeg tid til å tenke litt over det jeg nå skal til å gjøre. Det er vel ikke helt normalt å ha en så sterk lengsel etter å reise ut og oppleve helt alene? «Du er modig og tøff» «Jeg hadde ikke turt» er kommentarer jeg har fått. Så jeg har spurt selv. «Hvorfor vil jeg dette? Hvorfor tørr jeg?»

De siste dagene har jeg snublet over et dikt av Ivar Aasen og et sitat av Paolo Coelho som begge har truffet noe i meg. Jeg kjenner at det eneste jeg er redd for er at jeg ikke finner det jeg tror jeg leter etter. Tenk om jeg finner et vakkert sted i Frankrike og bare føler meg ensom? Vel, da får jeg vel bare sette meg på et hurtigtog og reise til familien min da. Da har jeg iallfall prøvd.

Ikke alt fikk plass i sekken, tung veske i tillegg. Her på stasjonen i Thann.