Tilbakeblikk på #minreise

#minreise

Livet er en mosaikk

- men du får ikke alltid velge bitene selv

Mine styggeste biter har ikke fått plass

De har blitt gjemt bort

Nå har de fått komme frem

mosaikken er ikke like pen

Men den er hel

Det var mye som foregikk på innsiden de dagene jeg var på reise. Nå er det en uke siden jeg kom frem til målet. Siden da har jeg prøvd å oppsummere mine egne tanker. Men familieferie er ikke rette tid og sted for stille refleksjon og min konsentrasjonsevne er en skjør sak.

Og det er der svaret ligger tror jeg. Og kanskje er det en forklaring på dette sterke behovet for å reise alene. I mitt eget selskap ble ikke tankerekkene mine avbrutt, og jeg kom lenger innover og i bedre kontakt med meg selv. Dette gjorde at jeg hadde tid og mot nok til å gå inn i det som har vært vondt. Disse sårene som aldri har fått gro skikkelig ble tatt frem og fikk den fulle oppmerksomheten min.

Underveis har jeg kjent på sorg, sinne, avsky, skyld og frykt. Men jeg har også uforstyrret fått engasjere meg i det jeg har møtt på veien som har fanget min interesse.  Og ja, endelig har jeg fått kontakt med en glede, helt uten filter. 

Alt det jeg har ramset opp nå er grunnfølelsene våre. Når man lever med en traumetilstand eller i kronisk stress blir man god på å numme dem, ofte ubevisst. Problemet er at du kan ikke numme ut bare de vonde følelsene.

Gleden jeg kjente på var flyktig og litt for skarp, den ble raskt avløst av tårer, og ja, sorg, sinne og frykt. Sorg og sinne over at den en gang ble tatt fra meg. Frykt for å miste den igjen nå som jeg har fått føle den? Og blir prisen jeg må betale for å ha den i livet mitt å også gi plass til alle de vonde følelsene?

For det er vel ikke slik at at man bare kan plukke ut de bitene man liker til livets mosaikk?

Gjennom livet har jeg gjemt bort de stygge bitene. Jeg har latt de feltene stå tomme.

Underveis på reisen har alle bitene fått komme frem, en etter en. De har ikke blitt noe finere, men jeg håper at jeg skal klare å la de være der. Synlige. For meg selv. På en måte ødelegger de et ellers fint bilde.

Samtidig med disse erkjennelsene begynte ting å skje med kroppen min. Det begynte med noen små blaff. I starten føltes det som små øyeblikk der kroppen slapp automatiske spenninger.

Jeg ble oppmerksom på at jeg bar hodet på en annen måte, ryggen min føltes lengre. Skuldrene mine som alltid har lutet fremover fant seg et sted litt lenger bak, et sted der det føltes som de hørte til? Jeg ble oppmerksom på at jeg gikk på en ny måte. De musklene i setet jeg har trodd jeg har måttet stramme for å kunne gå slo seg av. Og det var faktisk mye lettere å gå uten at de var involvert.

Den tunge sekken jeg bar på føltes lettere. Den gnog seg ikke lenger ned i skuldrene, ryggen tålte vekten og beina bar.

Helst ville jeg tømme sekken

Plukke vekk det tyngste innholdet

Først da jeg aksepterte at alt måtte bli med

 Fant jeg en måte å bære den på

En måte som er riktig for meg